«Sønnen ga meg nøklene til farens hus. Dette var i januar 2022. Jeg ville ikke ha dem. En far skal få ha sitt hus i fred, også når han er død, kanskje særlig da. Men sønnen var bestemt, og faren hadde ikke lenger noe han skulle sagt. Jeg kom altså hjem med Frans Widerbergs nøkkelknippe, to nøkler og en brikke til alarmen. Jeg la dem i en skuff på arbeidsrommet mitt. Der lot jeg dem ligge. Jeg forsøkte å glemme at jeg hadde dem, men tenkte knapt på noe annet enn akkurat disse nøklene. Mest tenkte jeg likevel på det forlatte huset i Pilestredet som disse nøklene ga meg adgang til, et hus som lå i mørke nå, et museum, et arkiv, i verste fall et lager.»
Våren 2022 entret Lars Saabye Christensen Frans Widerbergs hus på Fagerborg, der hans sønner, Nico og Thomas, etter foreldrenes bortgang har overtatt ansvaret. Dette er et hus som, både inne og ute, er sterkt preget av et langt liv i kunstens tjeneste: i hagen, på vegger, i atelieret, og ikke minst i det store lageret i kjelleren. Hvordan skal man forvalte alt dette? Det spørsmålet er det mange ulike svar og strategier knyttet til, men én av dem er å lage en bok om huset og kunsten, for å hedre faren. Til det formålet ble huset og kunsten fotografisk dokumentert, før en nødvendig oppussing tok til. Og de inviterte en av Oslos sentrale forfattere, en som selv er oppvokst i området – og som er kunstinteressert – til å flytte inn og la seg inspirere av omgivelsene, fange stemningen og tingene mens de ennå besto relativt uberørte.
I løpet av våren tilbringer Saabye Christensen mange dager og timer i Widerbergs hjem, der han fra sin arbeidsplass skriver fram en kunsthistorie som på samme tid er en lokalhistorie, der han tar utgangspunkt i detaljer fra de små og nære tingene i omgivelser han selv er lommekjent i, men som i en større sammenheng også er en betydelig del av norsk samtidskunst etter krigen. Underveis i teksten bryter historien inn, i form av en nødvendig oppussing av huset, og når forfatteren igjen entrer Widerbergs hus noen måneder senere, er ettertidens endring allerede et faktum. Etter å ha låst seg inn beveger han seg inn i atelieret som Nico har tegnet, og der blir han oppmerksom på en mann som sitter på krakken ved flygelet. Han er blind.
– Goddag, sier jeg.
– Hvem snakker jeg med?
– Beklager. Saabye Christensen. Forfatter. Jeg skriver om Widerberg. Eller huset hans. Og du?
– Jeg stemmer flygelet til Oslo kammermusikkfestival.
– Men det er ikke før i august?
Så tar han på seg solbrillene igjen, bruker begge hender.
– Jeg liker ikke hastverk.
Så tar han på seg solbrillene igjen, bruker begge hender.
– Vi får håpe at flygelet ikke blir ustemt i mellomtiden, sier jeg.
– Da stemmer jeg det bare en gang til.
Jeg ler.
– Kanskje du får hastverk likevel.
Stemmeren spiller en akkord, fra tredje sats, den jeg aldri klarte, og sier:
– Franz elsker Måneskinnssonaten.
– Frans. Med s.
– Med s? Nei, nei, han heter Franz. Med z.
– Det var før. Han skiftet navn i 1971.
– 1971? Det er jo heldigvis lenge til.
Den gamle mannen smiler, tar av seg solbrillene og klør seg over neseroten, øynene hans er flate, som om de har punktert og alt lyset i dem har lekket ut.
– Jeg ser musikken og hører bildene, sier han.
– Hva hører du nå?
Stemmeren tar av seg solbrillene igjen, lytter og sier med et smil:
– Det jeg alltid har hørt.
– Og det er?
– Lys.
