Ixelles

Ixelles er navnet på en velstående bydel i Brüssel, men i denne romanen er det først og fremst navnet på en løgn som hovedpersonen Ruth har bygget rundt sitt liv. For tolv år siden ble hennes kjæreste Mio drept i et gjengoppgjør i en fattig drabantby i Antwerpen, der de begge hadde vokst opp. Til sin sønn Em har hun fortalt at de begge kommer fra Ixelles, og at faren døde i en bilulykke. Når vi møter Ruth har det gått tolv år, og hun har flyttet til sentrum og skaffet seg en karriere. Ruth beveger seg i velstående kretser, og jobber som konsulent på et mystisk «agentur» som de rike bruker for å påvirke opinionen. I denne blandingen av PR-byrå og trollfabrikk, skaper hun fiktive karakterer, mennesker som så begir seg ut i verden og deltar i samfunnsdebatten, skriver artikler og på ulike måter søker å påvirke offentligheten. Men så en dag kommer hun over en CD der hun kan høre Mios stemme, som litt kryptisk kan fortelle: «De tror at vi er døde, men vi sitter her på taket til avdelingen for ingenting og ser på bølgene.» Fra dette øyeblikk tvinges Ruth til en konfrontasjon med sin egen historie, hennes egen virkelighet av løgner og bedrag.

Ixelles henter elementer fra thrilleren og sci-fi som sjangre, men er først og fremst en samtidsroman der utenforskap, gjengkriminalitet, klasseskiller, rus og identitetstap er hovedtemaer. Boken er også et eksistensielt drama, som undersøker hva som skjer med samfunnet når løgn og manipulasjon blir en virkelig politisk kraft.

 «'Ixelles' er rik og kompleks. Ei bok om dei verkeleg store temaa, i kjeldeklart, ofte poetisk språk, stødig presist omsett frå svensk til norsk av Håvard Syvertsen. Bravo!»

Gerd Elin Sandve, NRK

 «Nyansert og nådeløs. [...] Sjeldent rik på perspektiver og full av presise observasjoner og sylskarpe samfunnsanalyser. Som gjør den til ei bok å bli klokere av.»

Espen Grønlie, Dagbladet

«[M]ed tung poetisk kraft løfter [han] livene til samfunnets fordrevne, utsatte, undertrykte og formidler det på en måte som kunstnerisk savner sidestykke i samtidslitteraturen.»

Hanne Kristin Wolden, Klassekampen